Regine Stokke - Face your fear

Har du noen gang tenkt på at risikosport kan være så mangt?

At psykologien i å ta utfordringer og la det bære eller briste kan gjelde på flere av livets områder? At å gjennomføre det en har satt seg fore kan gå på bekostning av liv og helse? Uten at det er en eneste klatrevegg eller brusende elv eller høye fjell og dype daler involvert i det hele tatt?

Og da snakker jeg ikke om hjerte og smerte og kjærlighet og denslags.

Jeg snakker om at for noen kan det å gå over dørstokken koste så mange mentale krefter at det utmatter mer enn lange fjellturer for friske folk. At det for noen kan være så vanskelig å åpne kjeften og si sin mening at det koster mer enn det gjør å holde forelesninger i storsal for andre? At for noen kan det være så fysisk krevende å komme seg på en teaterforestilling at de må lade opp i flere dager enn det en elitefotballspiller må foran en kamp? At noen må hvile i flere dager etter en tur på kjøpesenteret enn en maratonløper må etter NewYork maraton? At det å sette seg et mål om noe som skal skje fram i tid med helsemessig ustabilitet kan innebære like mye usikkerhet som det gjør med været for de som klatrer til Kilmanjaro?

Likhetspunket er at det handler om mot, om å satse, innsatsvilje, om å tørre, om å utfordre sine egne grenser, om å tåle usikkerhet, om å holde fokus og om å vite at innsatsen kan medføre katastrofale kroppslige følger like gjerne som en gedigen følelse av seier. Utfra sitt eget utgangspunkt, sine egne forutsetninger. Utfra sine egne mål.

Jeg kjenner en og annen som utøver en slik risikosportsøvelse i disse dager. Jeg heier på deg og heiser flagget til topps om du kommer i mål først eller sist eller ikke i det hele tatt. Helt sikkert! Lykke til!

IDRETTSGALLA

En gang i året går programmet årets idrettsgalla av stabelen på tv2. Priser har blitt delt ut til de djerveste av de djerve, de beste av de beste. Berømmelse, heder og ære har tilkommet idrettsutøvere av ymse slag. Idrettsutøvere som imponerer oss, så har ståpåvilje og stayerevne og vinnerinstinkt, utøvere som får det til og som lykkes.

En etter en står de fram og sier takk. Takk til familie, trenere og støtteapparat, til alle som har backet dem opp og hjulpet dem fram til seier. "Uten dere hadde jeg ikke klart dette", sier de, "uten dere hadde jeg ikke vært der jeg er i dag".

Felles for dem alle er at de har vilje, mål, fokus, utholdenhet og sterke kropper. Og at de har et stort apparat som heier dem frem, som setter alt sitt eget til side slik at utøveren skal få optimale muligheter for å fokusere, trene, hvile, sove, spise. Og faller de ned i en psykisk motbakke har de supportere og psykologer som hjelper dem over kneiken så de finner tilbake til kraft og pågangsmot.

For i idrettens verden er det helt legalt å sette seg selv, sine egne behov og sine egne mål i fokus. Og forvente at folk rundt skal støtte, kjøre, bake, være stille, vise interesse, sitte barnevakt osv for at de skal ha optimale forhold rundt seg. Det er en legal egoisme, et selvsentrert fokus som er edelt og ingen tenker vel på "medhjelperne" som utholdende eller snille eller oppofrende. Er de heldige belønnes de alle i en tv-rute på et gallashow en eller annen gang. I alle fall kan de håpe på det.

Du skjønner kanskje hvor jeg vil hen...

Tenk om alle vi som er syke eller sliter på annet vis hadde fått den samme støtten!
Tenk om vi hadde det samme profesjonelle støtteapparatet rundt oss til å backe når det røyner på!
Tenk om vi kunne ta imot hjelp og støtte fra familie og nettverk uten anfektelse eller redsel for å være til bry, til belastning!
Tenk om vi kunne blitt sett og anerkjent for den daglige innsatsen vi gjør for vår egen helse!
Tenk om noen kunne se oss som helter, helter i hverdagen!
Tenk om tv2 hadde laget en galla for oss! Oss overlevelsesidrettsmennesker!

En urgammel drivkraft for artister og scenefolk.

Det eldste livsmotto for folk i manesjen. Og det er vel også en metafor til selve livet.

Det er sånn jeg opplever mitt eget helseliv nå. At dette "showet" må gjennomføres, dag etter dag, uansett form og humør. "Forestillingene" gjennomføres ofte med artistens maske på. Jeg sleper meg gjennom helseavtale etter helseavtale. Mange telefoner og mailer for å få på plass samtaler med leger på det ene og det andre sykehuset, ordne medisiner på apotek, få orden på ting fra NAV. Sist uke var det sykehuset flere dager. Så er det å ta behandlinger, inhalasjoner og medisiner hver eneste dag, og intravenøs medisin i tillegg akkuarat nå. Ingenting kommer av seg selv, ingenting ordner seg av seg selv. Jeg må hele tiden holde koken, stå på, holde "drive" i alt, sørge for at ting ikke stopper opp.

Jeg skulle ønske meg at sceneteppet en gang imellom kunne gå ned, at showet tok pause, at seiersrusen og champanjen flommet over og at beinhard jobbing kunne bli belønnet med showforestillingens heder og applaus. Slik at også jeg kunne få oppleve "kicket" artisten får som gir nytt pågangsmot om igjen og om igjen.

Berømmelsen skulle helst komme i form av friskere helse og gode dager med godt innhold i. Enn så lenge must the show go on...

Jeg er ufrivillig amatør i showbuisniss,har aversjoner mot idrettsgallaer, men føler meg ram i risikosport. Hva er du?