Regine Stokke - Face your fear

Ane spør:
Kunne du tenke deg å skrive ei bok om alt dette som skjer nå, når du blir frisk?
Svar: Ja, det hadde vært interessant og spennende.

etthjertetoindivider spør:
Har du skrevet testamentet?
Svar: Nei.

Er du redd for å dø?
Svar: Ja

Hvis ja; hvorfor er du redd for å dø?
Svar: Fordi jeg har så mye mer jeg vil utrette her i livet. Jeg vil leve mer, se mer, oppleve mer. Er ikke det naturlig?

Tror du jeg kommer til å få møte deg en dag?
Svar: Man skal aldri si aldri

Hvis ja; vil du gi meg en klem da?
Svar: I og med at jeg er ganske paranoid i forhold til bakterier og sånt ville du mest sannsynlig ikke fått en klem ;)

Hva mener du om Lars Tangen?
Svar: Jeg kjenner han ikke personlig, så jeg skal vel ikke uttale meg så altfor mye om hva jeg syns, men han er ikke helt min type for å si det sånn.

Hva mener du om det Lars Tangen sa om deg i en del poster hvor han selv prøvde å leke hverdagshelt?
Svar: Jeg syns det var et utrolig barnslig innlegg. Det er viktigere ting i livet mitt akkurat nå enn å være på bloggtoppen.

Hvilke blogger leser du daglig?
Svar: Maren-Sofie sin, Anne Marie sin og Sofie Frøysaa sin.

Skal du begynne å studere igjen?
Svar: Om jeg blir frisk hadde jeg nok gått tilbake til studiene.

Hva vil du jobbe med?
Svar: Psykologi, fotografi eller journalistikk.

Martine spør:
Hva tror du skjer etter døden?
Svar: Jeg tror at alt blir svart, som en evig søvn, at man rett og slett ikke eksisterer lengre.

Har du et nært forhold til din familie?
Svar: Ja

Hva er det beste minne fra barndommen?
Svar: Jeg har utrolig mange gode minner fra barndommen. Hvis jeg skal tenke på et spesielt minne må det vel bli når jeg og Malin hadde en fantasivenn som var en isbjørn som trengte mat hver dag. Vi besøkte han hver dag for å lage mat til han.

Det verste?
Svar: Episoder hvor jeg har blitt mobbet for utseendet.

Hvem ville du helst strandet på en øde øy med?
Svar: Det måtte vel blitt mine beste venner.

Hvilken/hvilke personer betyr mest for deg?
Svar: Familien min, vennene mine, katten min.

Oda spør angående blodgivning:
Vet du hvilke forholdsregler man må ta i forhold til inntak av alkohol (og røyk? røyker ikke selv men kankje andre som lurer på det), og i forhold til feks kyss/sex osv. er det andre ting man ikke har "lov" til å gjøre? kan det få konsekvenser hvis man "bryter reglene"?
Svar: Jeg tror ikke det er noen spesielle forhåndsregler. Det viktigste er at man er frisk, og ikke har noen smittsomme sykdommer. Det vil bli tatt en vanlig helsesjekk for å se om personen utfyller kriteriene. Det er utrolig viktig å ikke bryte reglene, det kan få konsekvenser for den som får blodet.

Marisve spør:
Hvilket minne kunne du tenkt deg å gjennoppleve?
Svar: Jeg kunne godt tenkt meg å gjenoppleve alle konsertminnene og festivalene jeg har vært på sammen med vennene mine, og alle gangene vi har hatt det spesielt gøy sammen. Jeg kunne også tenkt meg og gjenopplevd mange av feriene med familien.

Malindus spør:
Hvorfor heter bloggen din sinober?
Svar: Sinober kommer fra ordet Cinnabar og er et mineral som jeg syns er utrolig fint. Det er rødt som er en av mine favorittfarger.

SIlje spør:
Hvor finner du inspirasjon fra? Hvor henter du pågangsmot til alt dette?
Svar: Inspirasjon henter jeg fra musikk, fra naturen og fra mine tanker og følelser.

Miss North spør:
Har du noen favoritt fotograf?
Svar: Jeg liker veldig godt Peter Beste sine bilder. Jeg liker også veldig godt Matt Mahurin.

Anonym spør:
Jeg lurer litt på noen ting i forhold til sykdommen din.
Da du fikk cellegift så mistet du jo håret. Falt det gradvis av?
Mister man absolutt alt hår på kroppen? Sånn som bryn og vipper, under armer og legger osv...
Svar: Det tok litt lang tid før alt datt av. Det falt gradvis av, ja. Jeg mistet først kun på hodet, men etter hvert mistet jeg også bryn og vipper. Det tok ca fire måneder før absolutt alt falt av.

Hvordan er du påvirket i dagliglivet av sykdommen? Merker du den godt, har du vondt eller er du mye dårlig?
Eller bare vet du at den er der og ødelegger?
Svar: Såklart merker jeg sykdommen i dagliglivet. Jeg kan ikke gå på skolen, jeg kan ikke gjøre ting som folk tar som en selvfølge. Jeg har dårlig immunforsvar som gjør at jeg må passe meg for smitte, derfor kan jeg ikke være på steder med masse folk. Jeg har ikke mye vondt, men jeg er ganske slapp og orker mindre enn en vanlig person.

Syns du det er greit at ei på 17 får en "dødsdom" av legene?
Svar: Det er selvfølgelig ikke noe som er ok for en jente på 17 år, men om det ikke er noe å gjøre så er det lite å gjøre med, men jeg mener at legene bør gjøre alt de kan og at det bør være opp til pasienten om de vil prøve ut eventuelle behandlinger.

Lisbeth spør:
Hva har det beste, om noe, vært med å ha denne sykdommen?
Svar: Det beste er jo at man setter større pris på livet og at man nyter hver dag mer enn man gjorde før.

Hva er du mest redd for?
Svar: Jeg er mest redd for at jeg må gå igjennom et helvete med masse smerter osv. Og døden da, såklart.

Hva var det første som slo deg da du fant ut at legene hadde gitt deg opp?
Svar: Er ikke det ganske åpenbart? Jeg tenkte jo selvfølgelig på at jeg skulle dø og at alt håp var ute, at det virkelig var slutt.

Hva synes du om all oppmerksomheten du får, positivt eller negativt?
Svar: For det meste har all oppmerksomheten vært positiv. Den har hjulpet meg til å stå på mer, og tenke mer positivt. Støtten jeg har fått har og er utrolig viktig. Noen skriver negative kommentarer til meg, men det er mennesker som rett og slett er dumme og uvitne og kanskje mangler evnen til å ha medfølelse for noen.

Er du virkelig så sterk som du gir uttrykk for å være? Hvor tar du motet fra?
Svar: Jeg har både oppturer og nedturer, og enkelte ganger er jeg svakere enn andre og omvendt. Man lærer seg å bli sterk i en sånn situasjon. Man har ikke noe annet valg.