Regine Stokke - Face your fear

Idag var jeg på kino sammen med mormor og mamma. VI fikk nemlig salen for oss selv, og det helt gratis! Tusen takk, snille kinomann. Vi så appelsinpiken. Det var en kjempefin film, en film jeg virkelig anbefaler. Jeg visste ikke helt hva den handlet om, jeg visste bare at den hadde fått bra omtale. Derfor var det overraskende at endel av filmen handlet om en mann som døde av kreft. Det gjorde alt så mye mer virkelig, og det var skikkelig rørende.
 
Blodprøvene jeg tok i dag var for så vidt bra, men blodprosenten synker, men det er ganske vanlig. Håper den ikke synker så mye at jeg må ha en blodoverføring da. Og hvis det fortsetter å synke blir jeg bare bekymret.

For noen dager siden fikk jeg et brev i posten. Det var fra kommunen. Jeg åpnet det, begynte å lese. Det sto at jeg var invitert til "den store prisdagen" som skal holdes i festiviteten i Kristiansund. Begynte med en gang å lure på hvorfor akkurat jeg var invitert. men det fant jeg jo fort ut! Da jeg leste lengre ned så jeg at jeg faktisk var nominert! Jeg er nominert til "ungdommens pris". Den hadde jeg ikke venta. Jeg ble selvfølgelig kjempeglad, og lurer fælt på hvem som har nominert meg. Har jo bare et lite problem da. Prisfesten holdes nå på lørdag, og jeg får jo egentlig ikke ut i folkemengder. Men jeg har jo så lyst! Jeg har bestemt meg for å dra. Vi har snakket litt med de som arrangerer dette, og de har ordnet et bord helt bakerst, hvor vi kan sitte ihvertfall litt for oss selv. Skal også komme sist, slik at jeg slipper å stå i kø, og at jeg må passere mange mennesker. Veit ikke hvor mye det hjelper jeg, men... Man lever jo bare en gang, veit aldri om jeg plutselig en dag får den beskjeden jeg håper jeg aldri får høre.

Gikk en tur i skogen her en dag. Tok selvfølgelig en del bilder, men det ble bare et fåtall som var brukbare. Sånn er det jo alltid. Man må ta mange bilder for å få noen gode resultat. Jeg tok også en titt på hva de har gjort med den stakkars skogen som står meg så nært. Teltplassen til meg og venninnene mine, hvor vi har mange fine minner fra, er nå sprengt vekk. Kun jord og stein kan man se der nå.. Heldigvis er mye av det fine området, og engen med bekken bevart. Jeg håper det får stå i fred. Litt av sjarmen med å gå i skogen er jo at man skal oppleve naturen, rømme litt fra alt som heter mennesker og byliv, men senere vil utsikten bestå av hus. Noe så trist! Hvorfor kan de ikke bare la det få være i fred? Ikke skyld på meg når dere om 10 år finner ut at vi ikke har mere skog igjen her i byen.





Mens jeg ruslet litt rundt hørte jeg mennesker. De snakket om hvor fine tomter det skal bli. Jeg ble selvfølgelig kjempesint, og måtte spionere. Aner dere egentlig hva dere bidrar til? Jeg fatter ikke. Jeg måtte selvfølgelig ta bilde av syndebukkene også: