Regine Stokke - Face your fear

Vel, dagene de går da de. Ting er fortsatt de samme. Jeg får høre at jeg må være takknemlig for at dette har gått så bra, og ikke være lei nå. Jeg er takknemlig. Det er jeg.
Hadde samtale med en sykepleier i dag, angående når jeg skal bli utskrevet herfra og følges opp på poliklinikken. Da følte jeg meg enda nærmere å komme hjem. Ja, vi snakket til og med om det. Hvordan det skal bli når jeg kommer hjem til Kristiansund. Er jo ikke bare å reise hjem å leve normalt igjen. Det blir tett oppfølging på sykehuset. Så det å dra på sykehus er ikke noe jeg blir kvitt med det første. Men herregud, så jeg gleder meg. Da skal jeg gå mye ut i naturen, for der trenger jeg ikke bruke munnbind.

Så var det disse gvh-reaksjonene.. De har ikke kommet enda, men de kan fort gjøre det. Jeg fikk et helt skriv om det. Tror det var på 3 sider. Skremmer meg utrolig. Kjemperedd for å få noen kraftige reaksjoner. Så er jeg så redd for at jeg får kronisk gvh. Det sto i skrivet at man kan få redusert lungekapasitet, at det kan gå ut over hårsekkene slik at man ikke får tilbake håret, og man kan få sammenvoksninger i underlivet som gjør det vanskelig å ha samleie(dette er jo svært sjeldent, men likevel). Pluss mye mer. Hjelp!

Syns det er vanskelig å komme opp av senga for tiden. Jeg liker ikke å gå rundt på sykehuset. Det er kjedelig. Og så må jeg bruke munnbind. Det er det jeg hater mest. Blir beglodd. Føler meg som et misfoster. Og det i 3 måneder fremover. Vel, dette er vel egentlig bagateller jeg ikke burde tenke på. Dessuten så plager det meg noe jævlig at jeg ikke har hår. Om det ikke kommer tilbake så vil jeg ikke takle det. Kall meg forfengelig.

Jeg forteller meg hele tiden at jeg er heldig. Hører om mange andre som har hatt det så mye verre i denne perioden. Får dårlig samvittighet når jeg depper, og er lei. Jeg nærmer meg jo snart målet.