Regine Stokke - Face your fear

Isolatet ble altså opphevet i går. Kan ikke akkurat si at jeg føler meg friere. Jeg sitter da her inne på rommet likevel.
Det er like kjedelig, og like ensomt. Jeg kjenner at jeg er utrolig lei nå. Jeg vet at andre har hatt det mye tøffere enn meg, og har brukt mye lengre tid på dette.Men jeg har bare lyst hjem. Det kan bli en stund til enda. Jeg skulle egentlig få på pasienthotellet på mandag, men det er ikke ledige rom der, så det kan gå en uke til før jeg får komme over der. Men hva er egentlig forskjellen? Kanskje det ikke engang er internett på hotellet. Det er langt i fra luksus der borte. Men hva annet kan jeg forvente.
Idag har jeg egentlig ikke gjort stort mer enn å sitte foran pc'n. Jeg har fått hørt på musikk. Noe jeg ikke har gjort på en stund. Jeg vet ikke hvorfor det blir slik, men. Musikk er jo en av mine store lidenskaper. Mamma og pappa er på byen, og forhåpentligvis kommer de tilbake med Wardruna cd'n til meg, som de sa de skulle se etter. Ellers har jeg hørt på gode band som Sigur Ros, Enslaved, Ulver og Queens of the stone age.

Jeg gleder meg til å kunne dra på konserter igjen. Idag tør jeg å se så langt frem. Bittelitt værtfall. Humøret har gått opp og ned i dag. Jeg har sett både bakover og fremover. Tenkt mye. Det er ikke alltid like lett å se fremover. Alt virker så endeløst. Jeg har vært oppi dette så lenge at det er vanskelig å se for seg et liv utenfor "murene". Når jeg ser på bilder av meg selv før jeg ble syk er det vanskelig å se for seg at det er meg. Sykdommen har satt sitt preg på meg, både utvendig og innvendig. Jeg vet at livet aldri vil bli 100% normalt igjen, men jeg håper at jeg klarer å greie meg bra når det begynner på igjen med skole og slikt. Det er nesten så jeg ikke tør å planlegge skole til høsten, jeg er redd for å bli skuffet. Sykepleiere og leger er jo positive til at jeg har tenkt så langt, og at jeg vil begynne med skole, men jeg får alltid høre at det kan hende jeg ikke greier det. Det syns jeg er vanskelig, selv om jeg vet at de sier det bare for å være realistiske og for at jeg ikke skal bli skuffet hvis jeg ikke greier det.

Det går forresten ganske bra med spisingen og sånt. Jeg greier også å ta alle tablettene mine. Legene sier det har gått fort og at dette er veldig bra, at jeg har kommet langt. Men passet også på å si at jeg hadde et stykke igjen.

Ellers så vil jeg bare påpeke at jeg syns det er utrolig trist at de har begynt å sprenge i skogen bak huset mitt. De skal lage veier og bygge nye hus. Jeg fikk tårer i øynene da jeg hørte det fra min søster. At de kan ødelegge noe så fantastisk. Skogen er noe jeg elsker mest av alt her i livet. Jeg har så mange minner derfra. Oppgjennom hele oppveksten har den vært en del av meg. I triste stunder har jeg søkt tilflukt der, og jeg henter mye av inspirasjon derfra. Jeg elsker å fotografere naturen der. Og tenk på alle dyrene og fuglene.