Regine Stokke - Face your fear

Av og til føler jeg at dette er en slags prøve jeg har blitt satt på. En prøve jeg må bestå. Inni meg vet jeg at jeg kan bestå denne prøven. Jeg er ikke misfornøyd med livet mitt lenger. Jeg vil ha det i behold. Kan ikke miste det. Noen ganger føler jeg meg også så skyldig, som om jeg fortjener dette. Siden jeg var så misfornøyd før. Jeg var jo selvfølgelig ikke misfornøyd hele tiden, ikke mistforstå meg, jeg likte jo egentlig livet mitt. Men mange ganger var jeg det. Og det angrer jeg på. Jeg angrer så voldsomt. Hvorfor kunne jeg ikke bare nyte det? Det eneste jeg gjorde var å vente, vente på at det skulle bli bedre. Enda bedre enn det var.

Helt siden barneskolen har jeg ventet. Da gledet jeg meg til å begynne på ungdomsskolen, da skulle alt bli bedre. Men så begynte jeg på ungdomsskolen, og ting ble jo ikke særlig forandret. Jeg kan godt skjønne at jeg var misfornøyd i 8.klasse. Da var det jo mange som ikke var særlig snille. Folk var slemme fordi jeg var flink på skolen. Og folk var slemme fordi jeg var tynn. Det preget meg, og jeg ble veldig usikker på meg selv. Den usikkerheten forsvant vel egentlig aldri. Jeg gråt ofte, og var i dårlig humør. Hatet utseende mitt.

Heldigvis bedret ting seg. I 9.klasse fikk jeg det mye bedre. Jeg fikk flere venner, og de slemme kommentarene ble færre. Jeg klippet og farget håret mitt, som gjorde at jeg ble penere. Jeg fikk mer selvtilit. Likevel lengtet jeg etter noe mer i livet, og usikkerheten var fortsatt der, bare i mindre grad. I 10.klasse brukte jeg og vennene mine tiden på å glede oss til videregående. Da skulle alt bli bedre, selv om ungdomsskolen var alle tiders. Når jeg tenker på ungdomsskolen nå, værtfall siste del av den, så var det jo faktisk den beste tiden i livet mitt. Jeg hadde det supert.

Omsider begynte jeg på videregående. Ting ble ikke som forventet. Jeg forventet jo så mye. Usikkerheten gjorde at jeg trakk meg tilbake, slik at jeg ikke ble kjent med så mange nye. Jeg var vel heller ikke så åpen for å bli kjent med dem. Nå angrer jeg på at jeg ikke ble kjent med dem, de virker jo som en fantastisk gjeng! De sendte meg en kjempeflott hilsen og gave da jeg ble syk. Jeg er kjempetakknemlig! Håper jeg får sjansen til å bli kjent med dem, for det vil jeg. Absolutt.
Tiden på førsteåret ble brukt til å klage mye. Jeg hadde gjort ting jeg ikke var stolt over, og angret fælt. Jeg klarte vel aldri å bli kvitt den angeren. Etter å ha gått på skolen i noen måneder, fikk jeg meg en kjæreste. Jeg var fornøyd. Jeg hadde lenge ønsket meg en kjæreste. Men kjærlighetslivet ble ikke helt som forventet det heller. Det ble slutt, og jeg ble knust, og var lenge lei meg.
Jeg og venninnene mine møttes mange ganger, og de gangene satt vi og klaga. Ting var ikke bra nok for oss. Vi ville ha det gøy - hele tiden. Vi hadde vært på språkreise og festival det året, det var vi fornøyde med, men ikke nok. Vi ville dra på konserter hele tiden, og dra på spennende fester. Men slik var det ikke, og da måtte vi selvfølgelig klage. Lite visste vi om livet da. Og lite visste jeg om at livet mitt snart skulle snus på hodet.

I sommer hadde jeg det utrolig gøy. Jeg dro på hovefestivalen, var på Metallica og Iron Maiden konsert og jeg var i Roma. Jeg gjorde masse artig, og ble kjent med nye mennesker. Men hele tiden følte jeg på meg at noe var galt. Jeg var ufattelig slapp og sliten nesten hele tiden. Mange ganger holdt jeg på å besvime. Jeg fant blåflekker på føttene mine, og blødde smått fra tannkjøttet. Jeg var redd. Jeg visste at dette var tegn på leukemi. Jeg hadde også mange infeksjoner, blant annet halsbetennelse, urinveisinfeksjoner, bihulebetennelse osv. Da tiden var inne for skolestart bedret formen min seg, og ting så ut til å ordne seg. Der tok jeg feil


Jeg vil bare si til dere at dere ikke må vente på at livet skal bli bedre. Man må innse at man ikke kan få alt man vil her i livet, og av og til opplever man motgang, mer eller mindre. Jeg så hele tiden fremover. Prøv heller å se på hva dere har her og nå, og nyt det. Vær fornøyde, og hvis dere ikke er det, så gjør noe med det. Jeg kan ikke gjøre noe med livet mitt akkurat nå. Jeg har ikke kontrollen lengre. Hvis dette aldri hadde skjedd ville jeg mest sannsynlig gledet meg til jeg skulle flytte, og begynne å studere, for da skulle alt blitt bedre. Kanskje var det dette som måtte til for at jeg skulle få opp øynene. Jeg har værtfall fått et nytt syn på livet nå. Jeg håper bare at jeg får en sjanse til.