Tilbakeblikk - del 1

Jeg husker godt den dagen jeg var til fastlegen min, og hun sa at de kanskje måtte ta en benmargsprøve av meg. Jeg hadde gått utallige manger ganger til legen siden mai, og nå var det august. Fastlegen min undersøkte kroppen min, men fant ingen tegn til noe alvorlig. Hun lyttet på hjertet mitt, det banket fort. Det var kanskje ikke så rart. Jeg var på gråten også. Fastlegen min sa at det ikke var noe å være redd for. Hvis de skulle ta en benmargsprøve av meg var det kun for å utelukke noe alvorlig. Det var helt sikkert ikke noe alvorlig. Det var rart å gå derfra, i visshet om at det kanskje kunne være leukemi. Jeg visste jo at noe var galt med meg, hadde selv en mistanke om leukemi. Men jeg trodde egentlig ikke at det var det.
Jeg hadde nettopp begynt på 2. året på videregående. Jeg så frem til det året. Trodde det kunne  bli mye bedre. Endelig falt ting på plass. Men slik ble det ikke. Jeg rakk å gå der i 3 dager før den forferdelige beskjeden kom. Jeg husker en av de dagene jeg var på skolen, vi skulle skrive om våre fremtidsplaner. Ironisk tenkte jeg. Jeg skrev og skrev, mens jeg knapt klarte å holde tårene tilbake. Det jeg skrev, jeg hadde så virkelig lyst til å oppleve det. Tenkte at jeg kanskje ikke hadde noen fremtid hvis det var leukemi. Men selvfølgelig kunne det ikke være leukemi, prøvde jeg å overbevise meg selv om. Den samme dagen fikk jeg vite at jeg hadde leukemi. Min verden raste sammen. Rart å tenke på at jeg egentlig skulle på fest den dagen. Alt skjedde så fort. Friheten ble revet i fra meg.

Jeg tenker ofte på hvordan ting kunne gått hvis de ikke hadde oppdaget leukemien før mye senere enn den ble. Tenk om jeg ikke hadde fått så voldsom hjertebank da jeg var på ferie i Roma? Da hadde det ikke vært noen grunn til å oppsøke onkelen min, som er hjertespesialist. Hadde jeg ikke gått til han hadde de ikke oppdaget det på det tidspunktet de gjorde. Da hadde jeg måtte gått til fastlegen igjen, sikkert uten hell da også. Det kunne fått dødelige konsekvenser. Da det var en liten mulighet for at det kunne være leukemi ble jeg innkalt til fastlegen min for videre undersøkelser. Men det virket ikke som om hun trodde at det virkelig var leukemi. Ikke misforstå meg. Jeg klandrer ikke fastlegen min. Hvem tenker vel at en 17-åring kan ha leukemi?

63 kommentarer

Hanne

31.des.2008 kl.15:42

Du er sterk!

Sofie

31.des.2008 kl.15:44

Hej, førsta gången jag hittade in på din blogg! Vartenda hårstrå på kroppen står rætt ut! Stå på och ett riktigt gott nytt år till dej :-) Kram Sofie

Stine Friis

31.des.2008 kl.16:10

Kjemp videre! Har på følelsen av at du klarer dette.Godt nyttår :)

Amalie

31.des.2008 kl.16:18

Hei! Dette er første gangen jeg er innom bloggen din. Da jeg først begynte å lese klarte jeg ikke å slutte, måtte lese alt. Jeg ble skikkeli rørt av alt du skreiv her! Men du er veldig sterk! Stå på videre, dette klarer du! Ønsker deg et riktig godt nyttår : )

Silje Silje

31.des.2008 kl.16:23

Vi skal komme oss godt utav sykdommene våre begge to i 2009. Håper du får en fin nyttårsaften .*

Regine

31.des.2008 kl.16:37

Silje: Det skal vi! Ønsker deg alt det beste for 2009. Sykdom er slitsomt, uansett hvilken. Jeg vet du har slitt du også. Ha en fin nyttårsaften du også:)

Maren Opdahl

31.des.2008 kl.16:42

Jeg leser bloggen din hver eneste dag, og jeg står i stor respekt for deg. Du må være den sterkeste person jeg vet om. Jeg er ikke den perosnen som tar til tårene så ofte, men du klarer det. Jeg håper du blir frisk. Kjemp videre, og jeg ønsker deg et godt nytt år! :-)

Tore

31.des.2008 kl.16:53

du skriver så bra at det nesten er rørende å lese! jeg håper alt fortsatt går bra med deg og at du får et god nytt år :-)

Merete

31.des.2008 kl.16:56

Jeg så først bloggen din igår etter at Ida Wulff anbefalte den. Jeg syns du er kjempe sterk, og det er bra at du er villig til å dele historien din med oss :-)Stå på!

31.des.2008 kl.16:57

kjemp videre!

du skal bli frisk, husker du ?!

Signe

31.des.2008 kl.17:31

Det er en sterk historie du forteller, og du virker som en sterk person! Håper du får en flott nyttårsfeiring :)

Malin

31.des.2008 kl.18:21

Du er tøff! Stå på, vær sterk :)

Linn Elisabeth

31.des.2008 kl.18:22

Måtte alle dine drømmer og håp for 2009 bli oppfyllt <3Stor nyttårs klem fra Linn :)

Meg

31.des.2008 kl.18:32

Ønsker deg masse lykke til i det nye året. Fremtidsplanen du skrev skal du klare og oppfylle :) lykke til Regine ! Klem

9cko

31.des.2008 kl.18:45

Ønsker deg alt godt i det nye året:)

Hode mitt

31.des.2008 kl.19:06

Du skal se at fremtidsplanene dine går i oppfyllelse :o) Stå på, jenta!!God lang nyttårsklem til deg-Hode mitt-

Karita.

31.des.2008 kl.19:13

Du virker som en veldig sterk person! Håper fremtidsplanene dine går i oppfyllelse! Ha et godt nyttår :-)

Irene

31.des.2008 kl.19:53

Jeg blir rørt av det du skriver, og det skal en del til for at jeg blir rørt. Stå på videre! Godt nyttår :)

Esther

31.des.2008 kl.20:02

Lykke til videre.Blir veldig inspirert av det du skriver.Du er en sterk person :)

Juliea

31.des.2008 kl.20:55

uff pia mi.Du klarer dette her, alt skal ordne seg for deg!Stå på videre Regine, 2009 skal bli et bra år for deg- jeg vet det bareJulie

01.jan.2009 kl.01:53

Håper du får et utrolig bra 2009, hørtes ut som om du fortjener det :)

Tom Arild Hansen

01.jan.2009 kl.02:07

Ønsker deg alt godt for det nye året!!!Tenker på deg!

marlene angell

01.jan.2009 kl.02:36

Håper 2009 blir et bra år for deg!

Sara

01.jan.2009 kl.02:39

Jeg syns du er tøff jeg Regine, som må igjennom alt dette!

Gaara

01.jan.2009 kl.02:48

eg blei rørt av første inlegg og kunne ikkje slutte lese før eg var igjenom alt. du er sterk..måtte alt gå bra for deg! :)

Anja Kristin Westerfjell

01.jan.2009 kl.06:19

Begynte nesten å grine på det første avsnittet du skrev, på slutten. Da du fikk vite at du hadde Leukemi.. Du er vanvittig sterk. U go girl!:)<3

- LEANA

01.jan.2009 kl.10:47

Håper alt går bra med deg.Godt nyttår!

Marthe

01.jan.2009 kl.12:56

Jeg synes du er utrolig tøff! Og det er tøft gjordt å skrive ned alle tankene og følelsene sine slik at alle kan se dem. Lykke til videre, og godt nyttår!

therese kristina

01.jan.2009 kl.13:40

Du skrive på en måte at eg sitte med tåre i augene kvar gang du legge inn ett nytt innlegg. Du er så utrulig sterk! Håpe 2009 blir er bra år for deg <3

marie andersson

01.jan.2009 kl.13:49

du er utrolig sterk!håper alt ordner seg for deg i 2009 :-)godt nytt år!

Marte

01.jan.2009 kl.13:49

Jeg får tårer i øyene hver gang jeg leser et innlegg.Du er sterk!Lykke til videre, og jeg håper at du får et fint nyttår :)

Louise

01.jan.2009 kl.13:55

Hei! Dette er første gang jeg er inne på bloggen din, og sikkert ikke den siste. Jeg har lest alt! Mange av oss tenker "det skjer ikke meg", men plutselig gjør det nettopp det... Du er utrolig sterk! Ha et fint 2009, lykke til med sykdommen! :)Godt nytt år! :)

Hege Anita

01.jan.2009 kl.14:06

Jeg må si jeg beundrer deg for den styrken du har! Stå på videre og ikke gi opp! Lykke til og håper 2009 blir et godt år for deg og dine:)

Ragnhild

01.jan.2009 kl.14:07

Jeg tror aldri jeg har blitt så rørt av en blogg. Du er så åpen om alt, du forteller alle om dine innerste tanker om hvordan det er å leve med sykdommen din. Jeg syns det er så bra av deg, at du orker og vil ta deg tid. Du har for meg gitt et nytt lys på livet, man må sette pris på det man har til enhver tid, og ikke alltid klage på det man ikke har for plutselig en dag så kan alt bli snudd på hode. Du har en helt fantastisk blogg! Og jeg ønsker deg et innholdsrikt år, med mange gode minner!Stå på! : )

Marita

01.jan.2009 kl.14:09

du skriver så utrolig erlig og bra, du fanger meg helt, og gir meg en forståelse for ting, og lærer oss om sykdommen din, fy faen så sterk du må være..vet du hva, ver så snill å skriv en bok, den blir nok en bestselger og jeg kjøper den:D

Ingrid-Helene

01.jan.2009 kl.14:27

Ønsker deg et godt nyttår, kjemp videre! Jeg heier på deg!

Emilie

01.jan.2009 kl.14:31

Hei!Jeg blir nokså rørt av å lese bloggen din. Jeg vet du vil klare deg, og dette klarer du. Du er så sterk. Enig med "maritakristine" at du burde gi ut ei bok. Lykke til i det nye året, og igjen "du vil klare det". Stå på videre.

IdunnSofie

01.jan.2009 kl.15:35

Hei :)Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, vet bare at jeg synes du er helt fantastisk. Du har kjempe mange som står bak deg og støtter deg, sikkert flere enn du tror. Lykke til, kommer til å tenke masse på deg 5. januar!

ceciliek.

02.jan.2009 kl.00:04

Kan umulig tenke meg hvordan det har vært for deg siden da, men du skriver utrolig godt og besvarer mange spørsmåk både ejg og andre sitter med.Øsnker deg det beste for 2009!

Lena

02.jan.2009 kl.18:47

Du kommer til å bli frisk! Bare vær så sikker på det som du kan, og ha tro på deg selv. Det virker jo som du har det, men det er ikke alltid like lett å fortsette å tro. Men det her går bra. Fikk nettopp vite om en 14-år gammel gutt som fikk kreft-diagnose en uke før julaften. Søsteren hans er en god venninne av meg, og det utrolig vanskelig. Håper han har din styrke :) Godt nyttår!

Kristoffer

03.jan.2009 kl.01:03

Hei:) Fikk tilsendt linken til denne bloggen på sms nå nettopp.Utrolig at du orsker å skrive om alt som skjer:) for å si det sånn. Been there done that. Hadde selv AML fra -Okt 06. Er ikke noe annet å si enn: Hold on be strong! tenk positivt å le bort dagene, da går alt bra:)

Regine

03.jan.2009 kl.01:10

Kristoffer: Måtte du ha ny benmarg?

Kristoffer

03.jan.2009 kl.13:52

Nei, jeg måtte ikke det. de tok prøver. De tok med saken min til USA for å legge den fram, for å bestemme om jeg skulle ha det, men de fant ut at jeg ikke trengte det. trenger du det?

Kristoffer

03.jan.2009 kl.13:55

Kan være teit, kan være greit. det er opp til deg å bestemme. Vis du vil ha noen å snakke med om sykdommen, og tingene rundt det, så kan du legge meg til på MSN:) Heter Kristoffer Breivik og er 17 år.

Kristoffer

03.jan.2009 kl.13:57

Glømte vist e-mailen.. plc-6@hotmail.com.

Henriette 18- Tønsberg

04.jan.2009 kl.20:54

Vær sterk! Jeg har vært igjennom det samme som deg når jeg var tolv år. jeg fikk diagnosen benkreft. Livet mitt fikk en brå forandring, men lov meg at du aldri gir opp. Det var det eneste jeg sa til meg selv. Jeg skal aldri gi opp og miste motet, uansett hvor jævlig jeg har det. Fortsett å skrive og snakke om det, det tror jeg kan hjelpe deg i gjennom ting litt lettere. Du er flink til å skrive. Det er rørende å lese. Det er utrolig mange som ikke har møtt motgang i livet og ikke aner hva smerte er, men jeg skal fortelle deg en ting at når jeg var syk, følte jeg at alt var så urettferdig. jeg forstod aldri hvorfor jeg skulle bli en av de utvalgte. Men det ble jeg, og sånn var det. Noe jeg bare måtte ta til takke med. Men lov meg at du aldri gir opp, jeg vet at du blir sterkere av dette. Ta vare på deg selv og opplev ting som gjør deg glad, virkelig.

Espen HK

05.jan.2009 kl.00:54

- Advarsel; lang kommentar. Les hele eller hopp over hele -Min far fikk ikkje hjertebank når han var i Roma. So to speak.Min far begynte sometime i 2003 å bli dårlig. Han ble sånn småsyk, syk nok til å ikkje kunne dra på jobb, frisk nok til å ikkje måtte innlegges. Med sin egen erfaring fra et par år på legestudier i kofferten dro han til fastlegen. Fastlegen trodde ikkje det var nokke spesielt, slo seg til ro med pappa sin variant som lød "bronkitt" of some sort. Ingen særlige tester ble gjort. Så diskuterte de PC, pappa var flink med PC. Fastlegen var interessert i PC, så de fikk den medisinske delen unnagjort kjapt, så de kunne snakke PC. Et halvt år, sånn cirka, holdt de på sånn ved jevnlige besøk etter hvert som situasjonen ble littegrann verre, eller ihvertfall ikkje viste særlige tegn til bedring. Til slutt gikk han til en annen lege, en lege som ikkje likte PC og som visste at et par år på legestudier ikkje på langt nær gjør deg i stand til å diagnosere deg sjøl, knapt nok fulle legestudier gjør det. Der ble det fastslått at han hadde kreft i endetarmen, som var så smått begynt å spre seg. Han ble startet på kurene som fantes, gikk gjennom alt for å bli kvitt det, og til slutt stanset medisinenes bivirkninger muligheten for å fortsette behandlingen. På Haraldsplass i Bergen, Sunnivaklinikken for dødssyke, fikk vi noen fine måneder før det hele var over.Min far var en utrolig intelligent mann, som forsto mange av de tingene eg etterhvert begynte å forstå når eg var med og hos han, og som eg kunne lært så mye mer av om han bare hadde vært i live. Etter hvert som eg blir eldre og innser mer og mer i forhold til livet, kordan ting fungerer og koffor ting blir som de blir, så ser eg kordan han tenkte og kordan det har hjulpet meg så helt fantastisk mye i min oppvekst og gjort meg til et menneske som har lett for å forstå ting, som lærer ting, som liker ting, og samtidig klarer å sette pris på alt uten å måtte ha det så vondt. Eg ser så utrolig mange mennesker rundt meg som ikkje har det sånn, som ikkje forstår ting, og som ikkje klarer å være takknemlig. Det skal eg gjøre noe med, som en takk til min far for alt det han klarte å fostre meg opp på og lære meg over 14 korte år, som eg fortsatt kommer til å huske og forstå mer av og være takknemlig den dagen eg fyller 52. Tenk på det han kunne fortalt meg, lært meg, hjulpet meg med, fra han døde til eg fyller 52.Allikevel;Eg har aldri,ikkje en gang,klandret den legenfor at han ikkje testet,prøvde å finne ut av ka som var galt.Den legen som sannsynligvis kunne reddet min fars liv,har eg ikkje en eneste gang i mitt liv siden det gitt skylden for at min far døde av kreft i endetarmen som ikkje ble oppdaget tidlig nok.E ikkje det rart?Lykke til videre,eg e glad for at du fikk hjertebank i Roma.Omstendighetene tatt i betraktning, selvfølgelig.eller, forresten:Om du fikk velge helt fritt,Ville du vært der du e no, med leukemi men samtidig en helt annen måte å se ting på, takknemlighet ovenfor livet og så videre,ellerVille du levd det livet du levde fram til du fikk diagnosen, utakknemlig ovenfor livet og uvitende om kor mye verre ting kan bli på så kort tid?PS:setter veldig pris på om du svarer på mine spørsmål,men ønsker ikkje en eneste "stakkar-deg", "kondolerer", "du-fortjener-bedre"-melding. de har eg fått nok av, og vil helst unngå å bli minnet på det på tidspunkt som eg ikkje får velge sjøl.det han etterlater seg e så mye mer enn bare sorg, så eg vil heller minnes på alt det enn den ene tingen som satte en stopper for det.

Regine

06.jan.2009 kl.14:23

Espen HK: Tusen takk for at du delte din historie! Det er utrolig viktig å oppdage slike ting fort. Din far virket som en smart mann, bra at du fikk 14 flotte år med han!Det er på mange måter et vanskelig spørsmål du stiller. På en måte ville jeg levd det livet jeg hadde frem til diagnosen. Kanskje hadde det kommet et tidspunkt hvor jeg hadde satt mer pris på livet, f. eks når jeg blir eldre. På en anne måte så får man mye erfaring av å gå gjennom dette, og takknemlighet ovenfor livet. Men dette er en såpass alvorlig sykdom, og jeg har gått igjennom så mye at jeg ville nok ikke valgt dette selv.

Espen HK

09.jan.2009 kl.01:36

Strengt tatt e det heller eg som skal takke, har lenge prøvd å få ut noen ord om det som skjedde. Hjalp meg veldig å få skrevet ned nokken tanker, og samtidig så holdt det meg oppe i et par timer etter at eg var gått og lagt meg der eg bare lå og tenkte på kor utrolig heldig eg e/har vært, de tingene eg faktisk lærte av han, det eg fortsatt lærer fra det han har sagt den dag i dag, og kor mye eg faktisk kan takke han for. kor mye han skjønte.endte i grunnen med at eg neste dag satte meg og kopierte og limte inn denne kommentaren i et nytt blogginnlegg (fjernet det som var rettet direkte mot deg) og fortsatte tankerekken min.helt utrolig kordan ett enkelt menneske kan fylle deg med såpass mye lærdom og gode prinsipper at eg fortsatt ser meg sjøl som lærer nye ting av det til langt forbi voksen alder, og det e for all del ikkje noe eg sier, men som eg mener fullt og helt.om du vil så kan du jo sjekke innom bloggen og se ka eg skrev. du finner innlegget enten som innlegg nr. 2 fra toppen ("Mannen som gjorde meg rar(og slem)"), eller til høyre under "Defining Moments".det var for all del heller ikkje meningen med ett enkelt spørsmål =)eg ser ka du mener, og tror egentlig det e der eg og ville stått.men så ser eg meg heller ikkje sjøl i samme situasjon,siden eg allerede mener å kunne skryte på megen sterk verdsettelse av livet og livets gang.takket være min far, og hans fastlege.

Christine

09.jan.2009 kl.13:23

Jeg synes du virker ganske tøff og sterk, og det virker som du takler dette veldig bra.. Du klarer nok å komme deg gjennom dette og du blir helt sikkert frisk.. Legene er så flinke i dag:)

Christine

09.jan.2009 kl.13:27

Men jeg lurer på en ting.. Du skrev at du fikk veldig hjertebank når du var i Roma, og da oppsøkte du onkelen din som var hjertespesialist.. Og det var derfor du fant ut at du hadde leukemi.. Men hvorfor hadde du hjertebank? Jeg bare lurer litt på dette, for jeg skjønte ikke det..Du får ha god bedring=)

Regine

09.jan.2009 kl.13:28

Christine: Hjertebank hadde jeg helt sikkert fordi jeg hadde anemi (blodmangel) som er et av symptomene på leukemi, eller mds.

Marielle

10.jan.2009 kl.18:53

Hej!Jag är en svensk tjej som gillar att läsa din blogg. Tyvärr förstår jag inte norka så bra och undrar om du inte kan lägga upp en google-översättare? :-) Kram

Kristine Offerdal

23.jan.2009 kl.16:56

Hva er egentlig leukemi? Hvor hadde du vondt? Eller hva var det som fikk deg til å gå til legen første gangen?

24.jan.2009 kl.18:24

Du virker som et fantastisk menneske! Det du har gått gjennom, overgår alle de baggatellene jeg vaneligvis ville ha syntes synd på meg selv for! Jeg kunne ikke stoppe å lese det du hadde skrevet på bloggen, du virker så utrolig sterk!Du må bare gå på videre! Du kan klare det! Det vet jeg!

Tilla Madeleine

11.feb.2009 kl.13:35

Hei :) Det her er første gangen jeg er innom bloggen din. Jeg skumleste nedover, å hadde tenkt til å lese helt neden ifra for å finne ut litt mer om hva du skrev om. Nå som jeg har kommet hit, fikk jeg virklig tårer i øynene. Alt du har skrevet rørte meg. Jeg håper alt ordner seg for deg! Stå på

Mona

24.feb.2009 kl.11:18

Hei :)Regine du er kjempe sterk! En venninne av meg på 10 år fikk leukemi.Leukemien var så hissig at hun døde nesten med en gang. Jeg savner henne så utrolig mye. Det samme må bare ikke skje deg Regine. Da blir jeg lei meg.

Wilhelm

17.apr.2009 kl.17:10

Du virker som en veldig sterk person Regine! Jeg føler med deg, og tror og håper du klarer deg uansett! Hilsen Wilhelm

Millad

18.apr.2009 kl.01:09

Hei Regine. Jeg så videoklippen om deg på dagbladet og ble veldig trist og lei meg. Ikke gi opp, håper at du kommer deg gjenennom denne vansklige situasjonen. Jeg er verken medlem i noen sekt eller trossamfunn, men tror på den allmektige Gud 100%. Det finnes en mye bedre sted å bo enn her på jora. Man trenger ikke nødvendivis være troende for å komme ditt. Det at man har rene tanker og liker andre som seg selv skal være mer enn nokk. Måtte den allmektige Gud være med deg for alltid

Charlotte

18.mai.2009 kl.13:24

Det at du klarer å se sannheten i øynene, godta at det er slik og få noe possitivt ut av det negative, er utrolig beundrelsesverdig. At du vil gjøre de siste dagene til de beste. Jeg håper virkelig at du får oppleve mye fantastisk i livet, og at leukemien blir svakere. Du må være sterk å kjempe til siste slutt. Aldri la sykdommen ta overhånd!!!

theamori

09.des.2009 kl.15:23

eg sitter og har tårer i augene når eg les det ho har skreve;(

Anna &lt;3

17.apr.2010 kl.10:31

Det er så utrolig trist å lese de første innleggene dine <3 Det kunne ikke ha vært noe lett å være deg den siste og første tiden.

Hvil i fred regine <3

07.des.2010 kl.17:55

Hvilken linje på vgs gikk du på?

Skriv en ny kommentar

Regine

Regine

19, Kristiansund

Har fått diagnosen MDS/AML - her vil jeg beskrive hvordan det er å leve med/bli behandlet for det. Lurer du på noe? regine1000@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits Blogglisten