Regine Stokke - Face your fear

Vi dro altså til Oslo som planlagt. Det første jeg måtte gjøre da jeg møtte opp på sykehuset var å ta blodprøver og en benmargsprøve. Ikke i narkose denne gangen heller, men jeg grudde meg ikke like mye som sist. Legen ga meg noen tabletter å slappe av på. Lurer virkelig på hvilke tabletter det var, i og med at jeg fikk latterkrampe av de. Jeg hadde da ingen grunn til å le. Slike tabletter vil jeg ha fler av.
Benmargsprøven ble tatt i brystbenet denne gangen. Det gjorde vondt, men det var absolutt bedre enn sist gang. Alt ble mye bedre når legen var hyggelig også.
Etterpå snakket vi litt med sykepleierne på avdelingen. Jeg skulle få se et isolat. Det så faktisk ganske bra ut(altså, til å være et rom på sykehuset). Rommet var stort nok, hadde dvd, tv, og stort bad. Det var til og med mulig å gå ut i frisk luft. Det er dog ikke noe kjekt å vite at der skal jeg være i opptil 6 uker.

Senere på dagen skulle vi snakke med gynekolog. Det ble ikke et hyggelig møte. Jeg fikk den uventete beskjeden om at jeg var steril. Måten hun sa det på var ikke hyggelig heller. "Her er det ikke noe håp". Det viste seg at de visste fra sist gang jeg var der at jeg allerede var steril! Man begynner å lure på hva de holder på med. De har dratt meg helt ned til Oslo uten grunn. De visste jo tydeligvis fra før av at jeg var steril. Jeg ble kraftig irritert, ikke minst frustrert. Jeg var ikke forberedt på å få høre at jeg var steril. Jeg hadde gått rundt og trodd at jeg hadde muligheter for å ta ut eggstokken. Tenk at de gjorde den feilen. Dessuten tok jeg jo en benmargsprøve som jeg ikke trengte. Årsaken til Osloturen var tydeligvis bare for å ta operasjonen. Ikke noe annet skulle gjøres. Jaja, vi fikk da værtfall vite at benmargsprøven var i orden...

Jeg har grått mye. Jeg er så lei, så frustrert over alt sammen. Det er så utrolig tøft å oppleve nederlag på nederlag. Når skal alt dette ta slutt? Det jeg synes er verst er at det verste står igjen. Transplantasjonen. Jeg gruer meg sånn. Hvilke plager kommer jeg til å få? Jeg forestiller meg smertene jeg må igjennom. Jeg er redd. Det er planlagt at jeg skal innlegges i Oslo den 5. Januar. Ventetiden er lang og jævlig. Jeg er for tiden hjemme, og videre plan vet jeg ingenting om.