I want it all

Det ble altså en tur hjemme på meg - hvem skulle tro det? Visste ikke at man kunne få lov hjem en tur etter en så hard cellegiftkur. Imorgen er det værtfall slutt på "idyllen". Da må jeg stå opp tidlig for å komme meg til sykehuset i rimelig tid. Immunforsvaret mitt er snart borte nå. Det er vel da det verste begynner. Det trenger jo selvfølgelig ikke bli så ille, men noe blir det - det vet jeg. Det er vel heller sjeldent at noen får en sånn kur uten at man får noen infeksjoner av noe slag når immunforsvaret er borte. Det å aldri vite hva som skjer er det som er verst. Man kan gå å bekymre seg uten grunn, eller man kan være uforberedt hvis det blir skikkelig ille. Sist runde var jeg mildt sagt ikke forberedt på. Trodde ikke det kunne bli så ille. Selvfølgelig er det jeg som må være en av de sjeldne tilfellene det skjedde med. Jeg skal aldri mer tenke "det skjer aldri med meg". Jeg har mildt sagt oppdaget at ting ikke er sånn.

Jeg hadde håpet på venninne-besøk mens jeg var hjemme. Det ble ikke noe besøk. Alle som kunne tenke seg å komme var forkjølet. Jeg kan dessverre ikke omgås syke folk i disse dager. Det er veldig strengt. Hvis jeg blir smitta av noen som er forkjøla kan jeg bli veldig syk, og jeg er ekstra utsatt for smitte. Man må unngå det man kan unngå. Jeg savner alle sammen her hjemme mens jeg er borte. Det er trist når jeg ikke får treffe noen av dem når jeg faktisk er hjemme. Heldigvis har jeg mange kjekke venner som tar seg turen innom Trondheim i blant.

Det er hardt å høre om venner som drar på fest og har det moro. Jeg blir bare så misunnelig. Jeg kan ikke noe for det. Jeg har også lyst å feste, pynte meg, ha det gøy. Jeg savner det så voldsomt. Bare det å ordne håret. Hvorfor klaga jeg på håret mitt før? Håret mitt var fint. Nå er det borte.
Jeg mener ikke at vennene mine ikke skal fortelle meg om festene de er på osv, jeg syns jo også det er gøy å høre om. Man kan ikke bare snakke om meg heller. Det er jo bare deprimerende. Jeg skulle gjort alt for å få være i deres situasjon. Jeg vil bare si til dere at dere må nyte livet - lev.

Humørsvingningene jeg har irriterer meg. positiv - negativ - positiv - negativ. Hvorfor kan jeg ikke bare skru på en bryter som gjør meg positiv hele tia? Jeg hater å bruke energi på å være lei meg. Men det er vel helt umulig. Jeg har værtfall gjort store fremskritt på det området. I begynnelsen var jeg omtrent bare negativ. Det eneste jeg hadde å si når sykdommen ble bringt på bane var at jeg skulle dø og at jeg ikke kom til å klare å gå gjennom dette. Jeg har jobbet mye med meg selv for å prøve å ha andre tanker. Frykten for å dø er jo alltid der, men jeg har lært meg å gjemme frykten en plass langt baki hodet en plass, så jeg klarer å ha bedre dager med tanke på humøret. Av og til.

Transplantasjonen nærmer seg med stormskritt. Jeg syns værtfall ikke 6-7 uker er lenge. Ikke når det gjelder dette. Jeg grugleder meg. Det kan være en begynnelse, eller det kan være en slutt. Det må bli en begynnelse. Jeg skal ikke være en av de uheldige denne gangen. Det kan jeg bare ikke.

22 kommentarer

Nostalgi

17.nov.2008 kl.13:26

Hvordan var det å miste håret?

Karoline

17.nov.2008 kl.14:37

Så kjipt at vennene dine som er forkjølet ikke får besøke deg:/ Du satte ting veldig i perspektiv forresten. Skal prøve å verdsette livet mye mer nå!

Heidi

17.nov.2008 kl.14:57

Jeg har ei venninne som har gjennomgått mye av det samme som det du har. Hu fikk akutt leukemi mens hu var i USA for å ta et år med high school der, og dro hjem til Norge for behandling.. Nå, en god del måneder seinere, er hu på vei til å bli "normal" igjen. Det tok mange harde cellegiftkurer, blodoverføring, mange sjukehusopphold og mye krefter. Men er man sta, så står man det over. Hu blei heldigvis aldri så sjuk som du blei etter den cellegiftkuren.. Så du er virkelig sterk. Jeg beundrer deg, og jeg skal fortsette å lese bloggen din. Klart du klarer det! :)

Regine

17.nov.2008 kl.16:22

En dråpe blant regn: Jeg trodde jeg kom til å reagere sterkere. Da det begynte å falle av klipte jeg meg helt kort. Så lot jeg det bare falle. Jeg greide ikke barbere det av. Da det ble nesten helt borte gråt jeg mye, jeg greide ikke se meg i speilet. Nå er jeg mer vant til det, men jeg tenker jo selvfølgelig på det. Men når man har opplevd så mye vondt, så oppdager man at det å miste håret faktisk er en bagatell.

Karoline: Ja, jeg vet. Har jo så lyst til å ha dem her! Så bra at du har fått en liten oppvekker, det er det jeg vil med denne bloggen;)

Heidi: Så bra at det går bedre med venninna di, hun må være sterk! Kjekt at du vil følge med på bloggen:)

Aina

17.nov.2008 kl.18:11

Hei! :)
Vil bare si at jeg beudrer deg utrolig mye! At du i tillegg velger å skrive ned hva som skjer og hvordan du har det er veldig sterkt! Skal heretter følge med på bloggen din, og håpe at ting bare går fremover for deg. :)
Klem

Marius

17.nov.2008 kl.19:36

Kan du ikke skrive et innlegg om klassen? 1ST1 og den ene dagen du hadde med 2ST1, hadde vært artig:)

Regine

17.nov.2008 kl.20:23

Aina: Tusen takk:)

Marius: Ja, det kan jeg godt gjøre. Det var en god idé:)

idasoffff

17.nov.2008 kl.20:48

Heisann Regine:)
Håper alt går bra med deg, vet ikke om du husker meg jeg, men jeg gikk i matte klassen din i fjor:)
Fikk sjokk når jeg hørte at du var syk. Ble nesten lei meg på dine vegne, men det høres ut som det går framover og bedre med deg!
Trist at du ikke fikk møtt vennene dine når du var hjemme da.
Ta en titt innom min blogg;-p Kommer til å holde øye med din iværtfall, for å se hvordan det går med deg ;)
Hilsen IdaSofie

marte

17.nov.2008 kl.23:15

6-7 uker er ikke lenge til ! og etter transplantasjonen vil det være en ny start. jeg skulle ønske jeg kunne ha kommet oppom å besøke deg i helga ! jeg skal sørge for å være frisk til neste gang du kommer hjem.
savner deg ! gleder meg til den dagen du er ferdig med alt dette. da skal du få leve livet skikkelig igjen.
gleder meg til å få se deg igjen også !

Juliea

18.nov.2008 kl.01:58

Det er ikke lenge til i det hele tatt, og det kommer til å gå fort Regine!
Det skal gå kjempe bra, og du kommer sterkt tilbake, det veit jeg :)

Klem!

Else Williamsen Naalsund

18.nov.2008 kl.10:22

Det er så fint å få lese din blogg, det gjør at man setter i sving
tanker og følelser som man så ofte glemmer bort.
Lykke til Regine. Krysser fingrene for deg hver eneste dag for at du ikke skal bli dårlig fordi om immunforsvaret er så og si borte.Håper tiden går fort fram til transplantasjonen - og at du kan se tilbake på denne tiden som en "kostbar" erfaring. God klem sendes deg.

Regine

18.nov.2008 kl.13:52

Marte: Vi treffes vel til rundt juletider:) Hvis jeg blir dårlig må jeg da vel være frisk til rundt da.

Juliea: Vi må satse på det;)

Else: Tusen takk for kloke og fine ord;)

stinea

18.nov.2008 kl.21:27

det er ikke lenge til ! og du kommer til å bli frisk, og du kan ta igjen alt det tapte og se livet på en ny måte. Dette går bra ! :)

cine

19.nov.2008 kl.11:40

det var veldig trist å lese det som skjedde med deg, men du klarer deg gjennom dritten der! og jeg synes det er veldig bra du blogger om det også. :)

Regine

19.nov.2008 kl.13:52

Stinea: Takk før støtten:)
Cine: Takk:)

Marit

20.nov.2008 kl.22:36

wow. Dette har gjort inntrykk på meg. Vet nesten ikke hva jeg skal skrive. STÅ PÅ ! Det krever utrolig mye av deg. Ikke gi opp håpet. virker som du har mange herlige personer rundt deg som støtter deg, det tror jeg er veldig viktig. God bedring, ønsker deg alt godt. : )

Therese

21.nov.2008 kl.01:53

neste gang, Regine - skal vi ha det råmorro og se på filmene fra gamledager, gleder meg kjempemasse! du er så tøff! remember vi er der alltid for deg uansett hva <3

Regine

23.nov.2008 kl.23:07

Marit: Tusen takk:)
Therese: Det skal vi vettu;)

Freakleader

22.des.2008 kl.20:19

Du inspirerer meg. Du er så modig.. <3

Michelle

27.des.2008 kl.13:03

Jeg syns du er kjempe tøff, stå på og du vil klare det. :-)
Håper det går bra med deg, god bedring. :-)

Heidi - men meg kjenner du ikkje!

29.des.2008 kl.23:20

Då eg leste ditta blei eg utruleg rørt. Eg har hørt folk seie at vi må ikkje gå rundt og tenke på alt vi ikkje har og vere sure og sinte pga småting. Ein tenker "Ja, eg er heldig som lever og har det bra." Så tenker ein ikkje meir på det.
Då eg las ditta, kom det som ei openbaring for meg, eg les om korleis du har det, pininga di. Eg har aldri blitt så påverka av noko før som dette, tanken på alt du må gå gjennom, og endå verkar du så utruleg sterk. Det er nok mangen som seier "Eg føler med deg", og dei meinar det sjølvsagt godt. Men ingen kan eigentleg skjønne kva du går gjennom. Dette er sterkt og hardt for deg, og når eg les bloggen din blir eg utruleg rørt og eg kan kjenne tårene pressar på.

Det er utruleg flott av deg å skrive om dette, og eg beundrar deg, verkeleg. Eg kan berre sei at eg kan skjønne at dette er hardt og heilt forferdeleg. Eg hadde aldri klart å gjere noko sånn som du. Kven som helst kunne knekt saman, men eg kan sjå at du er sterk nok
til å halde hovudet oppe. No skjønnar eg at eg må sette meir pris på livet.

Eg skriv ikkje lykke til eller noko sånnt, for eg veit at du skal klare deg sjølv.

ingviljd

11.feb.2009 kl.20:14

har begynt å lese bloggen din, og føler nesten at det gir meg noe. føler så med deg, og tenker at jeg må nyte det nå som jeg er frisk. man vet aldri hva som kan skje. håper alt går bra med deg, og god bedring videre. vil holde meg oppdatert på bloggen din. du skriver skikkelig bra : )

Skriv en ny kommentar

Regine

Regine

18, Kristiansund

Har fått diagnosen MDS/AML - her vil jeg beskrive hvordan det er å leve med/bli behandlet for det. Lurer du på noe? regine1000@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits
Blogglisten