Regine Stokke - Face your fear

Førsteinntrykket var bra. Vi satt på venterommet og en dame møtte oss med et smil. Hun skulle være med oss rundt på undersøkelsene. Programmet vi fikk var ganske tett. Jeg skulle blant annet undersøke hjertet, ta røntgenbilder, sjekke tennene, snakke med lege og sykepleier, teste lungene, snakke med en tidligere transplantert osv. Dette skulle foregå over to dager.
Førsteinntrykket av legen var også bra - i begynnelsen. Under samtalen om selve transplantasjonen snakket han bare negativt. Han nevnte alle mulige infeksjoner og komplikasjoner som kan oppstå. Han nevnte alt man kunne dø av. Han sa også at det var usikkert om jeg fikk tilbake håret....Men det veit jeg at jeg kommer til å gjøre. Men de aller fleste overlever, det er bare det at man møter masse hindringer på veien. Førsteinntrykket gjaldt ikke lenger. Her ville jeg absolutt ikke være.

På ettermiddagen skulle jeg ta en benmargsprøve. Jeg hadde forstått det slik at jeg skulle få noe slik at det ikke gjorde så vondt. Legen min i Trondheim hadde til og med skrevet brev om det. Slik gikk det da ikke. Jeg fikk en ussel vival som jeg ikke ble noe rolig av. På benken lå jeg og skalv og grein da han førte den svære nåla inn i beinet mitt baki ryggen. Det gjorde helt forferdelig vondt. Vondt gjør det uansett, men for tiden er jeg svært var for smerter siden jeg har gjennomgått så mye. Jeg er lei ufølsomme leger.

På møtet dagen etter fikk jeg vite at det var leukemiceller i benmargen min. Jeg er rimelig forvirra. Hvilken sykdom har jeg egentlig? MDS eller AML? Legen sa at de fortsatt ikke hadde kontroll på sykdommen min, og at jeg måtte ha en kraftig kur til. Faen. Planen er værtfall at jeg skal ha en kur til, og de går ut i fra at jeg ikke vil bli så syk denne gangen. Det tror jeg ikke at jeg vil tåle. Så får jeg kanskje være hjemme i jula hvis jeg er frisk nok, og så bli transplantert rett etter nyttår. De har nemlig funnet en potensiell donor, og jeg har flere mulige givere. Endelig.

Tiden fremover vil bli både skremmende og spennende. Men en tanke står i hodet mitt nå. Dette skal jeg klare.

Legene og sykepleierne anbefalte meg å ikke sette store mål for den første tiden etter transplantasjonen. Men jeg har fortsatt planene mine klare, uansett hva de sier. På 18-års dagen min skal jeg ut å spise middag med Martin, og jeg skal begynne på skolen igjen til August. Og når håret begynner å komme tilbake skal jeg ha det slik:


(Asos.com)

Fikk heldigvis komme hjem igjen etter Oslo-turen. Reiser til Trondheim igjen allerede søndagskvelden. Alle dager hjemme er verdt gull.